Om meg

Ådne Njå. F. 1970. Dr. theol.

Det er ikke så lett å finne ut hvor min glede for Kjell Pahr-Iversens kunst stammer fra. Men noen ting kan jeg si. Jeg vokste opp i et hjem preget av bøker, kunst og kultur - ja, egentlig to hjem, siden min mor og min far var skilt. Vi tre brødre drev med musikk, noe som har fulgt oss hele livet og som har åpnet sansene for alle mulige former for klanglighet. Det kommer godt med i møte med Pahr-Iversens kunst - alle disse klangfargene på flaten og i de forskjellige lagene. På veggene hang mye kunst, særlig av Georg Backer-Berg, onkel til min far, og Kjell Pahr-Iversen, venn av min far. Disse bildene, ikke minst Pahr-Iversens bilder, er praktisk talt blitt en del av min identitet og sjel.

Så kom studietiden. Det ble en mengde fag, og det endte med filosofi i Bergen og teologi i Oslo. Det var i denne tiden jeg ble eksponert for den danske filosofen K. E. Løgstrup (1905-1981). Jeg skrev senere en doktoravhandling om dogmatikeren Regin Prenter (1907-1990), hvor også Løgstrup spiller en stor rolle. De er begge grundtvigianere, og som kollegaer ved Aarhus Universitet, ble de et tospann med vekt på skapelsen som teologiens grunnsted. Naturen er ikke omgivelse, men opphav. Guds Ånd er i og med alt som er til. For Løgstrup er kunsten fundamental, fordi sansingen er det. Mennesket "selv" er syndig, men ikke livet og ikke sansingen. I sansingen og kunsten stemmes vi med universet og blir en del av dette. Slik jeg erfarer det, er Pahr-Iversens kunst i samklang med et slikt grunnsyn. 

Jeg har vært prest i Brønnøysund i en årrekke. Det var en fantastisk tid. Gledesfylt folkelighet, vakker liturgi, arbeid med utviklingshemmede, turer i all slags natur, liv på sjøen - deilig mat og vin. Det var som om livet selv åpnet seg. I presteboligen hang det flere bilder av Kjell Pahr-Iversen. Det som kanskje best samsvarte med stemningen i disse årene, var det fantastiske bildet min mor og far fikk av Pahr-Iversen til bryllupet, det jeg har kalt Parken 1968 (se essayet Eventyrlige lyshåp 1966-69). Jeg hang det på en østvegg. Det møtte meg hver morgen som en sol, med en livskraft som kom godt med.

Etter noen stusselige, humanistiske reformer i Den norske kirke, har jeg tatt en pause som menighetsprest og flyttet til Stavanger. Jeg får nå dyrket hobbyene med kunst og musikk, og ikke minst hage, hvor min mor og jeg styrer med stauder og alle mulige vekster, og hvor jeg prøver å ta meg av pinnsvin, duer og alt som lever. Det er som om hagen representerer praktisk talt hele skaperverket - da trenger man ikke reise noen steder, takk og lov. Min interesse for Pahr-Iversens kunst har virkelig blomstret denne tiden, i dette hagelivet. Og det har vært en stor glede å få besøke Pahr-Iversen selv i hans atelier nærmest hver søndag etter kirketid. 

For tiden underviser jeg i filosofi på VID i Stavanger. Hovedkallet mitt er på Nav - å veilede i saker som relasjonelt sett ikke har gått seg helt til. Også i møte med dette perspektivet er Pahr-Iversens kunst givende. Ikke bare tegningene hans på 60-tallet, men hele kunstnerskapet er på sett og vis diakonalt og preget av dyp omsorg. Uansett om bildene er tegninger, ikoner eller forskjellige former for vekster og oppreiste gestalter, har de den innebygde intensjon, ikke bare selv å skinne og vokse, men å trøste, styrke og løfte den nedbøyde. Blant alle de benevnelser vi kan bruke på Pahr-Iversens kunst, kan den også gjennomgående kalles diakonal. Ars caritatis. 

Det er bra å dele en omfattende interesse med noen. Jeg har vært så heldig at min venn og embedsbroder Sindre Hasselknippe er blitt en medvandrer i Pahr-Iversens kunstunivers. Vår felles KPI-interesse startet allerede i Brønnøysund, hvor han ble ordinert og virket som menighetsprest. Så har interessen for begge tatt mer og mer av, og de siste årene har vi snakket praktisk talt daglig om Pahr-Iversens kunst. Sindre har da også selv en omfattende KPI-samlig, som nok innen rimelig tid vil se dagens lys. Vi har begge studert flere fag utover teologi og filosofi, og denne faglige bredden har vært fin å ha med i bagasjen. Betraktningene på dette nettstedet er preget av alle samtalene Sindre og jeg har hatt de siste årene. Takk til ham.

Kjell Pahr-Iversens kunst må være noe av det viktigste vi har innen abstraherende kunst i Norge. For meg er det uten sammenligning det viktigste. Jeg tenker på kvaliteten, bredden og dybden, men også det livssyn som er inneholdt i denne komplekse kunsten. Å leve med Pahr-Iversens kunst, er som å leve under skaperverkets ikonostas. Jeg kjenner dyp takknemlighet overfor den vennlighet Pahr-Iversen alltid møter meg med på mine søndagsbesøk i atelieret, og jeg kjenner på ærbødighet og glede overfor den kunst som kommer fra hans hånd. Takk.

Fred og alt godt!

Ta gjerne kontakt: adne.nja@pinsehagen.no