Portal og jubeltre på 90-tallet

Noe av poenget med portalbildene er erfaringen av å stå fremfor noe gedigent i eksistensiell forstand. Nedslaget av det sublime - noe dypt fascinerende, men samtidig voldsomt og skremmende. Én slik erfaring for Kjell Pahr-Iversen var møtet med totempåler på reisene til USA, først og fremst hans andre reise i 1988 da han hadde en separatutstilling i American-Scandinavian Foundation Gallery i New York. Inntrykket var så kraftfullt og også skremmende at det måtte nedtegnes. Som han selv sier det; i Notre Dame blir man liten, men forsvinner ikke. Foran totempåler blir man sønderknust. Det kalligrafiske jubilant-voice-uttrykket fra 1985 ble fra slutten av 80-tallet omformet til solide vegger sammensatt av søyler og kroner ved siden av hverandre. Bildene kunne i de tidligste variantene i 1989 ha de vanlige titlene - Pastorale, Harper og basuner og Det nye Jerusalem, men etter hvert fikk de tittelen Totem. Det er bilder som lever -nærmest på hedensk vis, ikke ulikt min Portal 1991, men nå altså i form av en levende søylevegg. 

Innimellom portalbildene og totembildene har Pahr-Iversen malt noen bilder med tittelen Rød vegg, i perioden 1991-96. Min embedsbroder og venn Sindre Hasselknippe har ett av disse, som riktignok i en doblougkatalog fra 1996 har fått den misvisende tittelen "Herbarium", sikkert for å tilpasse det de andre bildene i utstillingen. Serien Rød vegg har klare likhetstrekk med Portal og Totem, men er likevel særegen ved at den i større grad fremstår som nettopp en vegg og at den i stil har sterkere gotiske trekk. Min egen umiddelbare erfaring fremfor bildet var av samme art man får fremfor gotiske vegger med sine oppadstigende søyler og glassmalerier - altså nettopp denne uendelig vakre erfaringen av å være ingenting (på hebraisk "abel") og likevel elsket. For Pahr-Iversen er dette da også den assosiative bakgrunnen, men faktisk også sammen med inntrykket han hadde fått av Templets vestmur (Klagemuren) - gjennom bilder og fortellinger særlig fra bestemoren og senere hans kunstnervenn Isaac Celnikier.

I Monde Arabe i Paris ble Pahr-Iversen sterkt preget av islamsk kunst - altså denne rike flate- ornamentikken (arabesk) som på grunn av billedforbudet er preget av geometriske mønstre, kalligrafi og stiliserte plantemotiv. Når Pahr-Iversen selv skulle velge et hovedmønster i sin kunst, ble det chevronborden (sikksakkmønster). Selvsagt ikke uten grunn. Dette er et av de eldste mønstrene i kulturhistorien fra steinalderen, og ble trolig brukt som tegn på kraft og beskyttelse, og flere steder også som tegn på innflettethet med det guddommelige. Det er da også et av de første mønstrene barn mestrer å tegne - det ligger i hånden og dypt i sjelen, kan det virke som. Chevronborden ble da også en helt naturlig del av portalene i kirkelig tradisjon - slik vi blant annet kjenner det i normanniske kirkeportaler. Pahr-Iversen er særlig opptatt av tidsaspektet i sikksakkmønsteret - at tiden bøyer seg og skifter retning, som er nettopp denne rytmikken i plantenes vekst han ble så fascinert av i Paris. 

Lysportal 1994 er en glassmaleriversjon av chevronbildene på 90-tallet. Den er Pahr-Iversens utkast til det monumentale glassmaleriet i Aksdal kirke - og har, typisk nok til et alterbilde å være, en nedadgående form som smelter sammen med en oppadgående form (chevron-formen). Jeg var lenge usikker på hvordan jeg ville presentere kunstverket - om jeg ville stille det inntil veggen, montere det i et vindu eller en dør, men jeg endte med å henge det midt i stuen, ned fra taket. På den måten preger lysformen hele stuen - når lyset stråler gjennom det, når man selv ser gjennom det, og når det reflekterer sin form på ting og vegger. Det teologiske poenget er enkelt, nemlig at Guds kjærlighet og skapningens tilhørende takksigelse skjer overalt, ikke bare i messen, men i hvert atom - i alt som finnes. Jeg erfarer at Pahr-Iversens kunst samsvarer med en slik panenteistisk tilværelse, hvor Gud er alt i alt. 

Serien Herbarium blir en av de viktigste og mest kjente seriene i Pahr-Iversens kunstnerskap fra denne tiden og frem til i dag. Serien tar imidlertid veldig mange forskjellige former - sånn sett kan den nesten ikke betegnes som en serie, men mer som en hovedassosiasjon (nemlig vekster) med med en rekke former. Det påfallende med herbariene på 90-tallet, er imidlertid at også i disse bildene er det "mikrorytmikken" som er det sentrale. Selv om plantenes ytre form i en viss forstand nedtegnes, befinner vi oss også her på et indre plan. Mens Chevronbildene fremstår som metafysisk-kultiske uttrykk for livets rytmikk, fremstår disse nærmest som mikroskopbilder inn i denne skjønne bevegelsen. Dette er ikke bare myte og spekulativ fenomenologi, det er slik det faktisk er - bare se etter. Plantene rykker rytmisk utover og oppover mot solen, de er laget slik. Ja, det er som om de er laget av solen og selv er soler. 

Under oppholdet i Paris i 1990 ble Pahr-Iversen kjent med den prisbelønte, islandske forfatteren Thor Vilhjálmsson - og hans bror, som var ansatt ved botanisk institutt. Gjennom denne broren fikk Pahr-Iversen muligheten til å studere innsiden av planter ved hjelp av de siste nyvinningene innen mikroskopteknologi. Dette gjorde et sterkt inntrykk på Pahr-Iversen, selvsagt skjønnheten, men også nettopp denne livsrytmikken som bygger opp alt levende. Når man kommer tett på, mikroskopisk tett på, er det som om en ny verden åpner seg - en grunnleggende mikroverden som bærer den verden vi i det daglige erfarer. Når man først er interessert i livets underfullhet og iboende mystikk, slik Pahr-Iversen er, kan man vel ikke la være å la seg fascinere av tilværelsens mikrovirkelighet som et tegn på dette mysteriøse som er større enn oss selv, enten man nå tolker det religiøst eller ikke. Med herbariebildene på 90-tallet er det livet selv som er blitt det uutgrunnelige lyset alt bæres av.

Allerede på 70-tallet bruker Pahr-Iversen portbegrepet i sine titler, bl.a. i serien Portene åpner seg. Portmotivet blir her en metafor for at bildet åpner seg - som et vidstrakt landskap. I serien Åpent vindu og i den sentrerte ikonformen fra og med 80-tallet oppstår porten for første gang som figurasjon i kunstnerskapet. På tidlig 90-tallet blir portalmotivet enda tydeligere - både som massive dører/broer og som lyse chevronportaler. På slutten av 90-tallet utvikler portalmotivet seg ytterligere. Porten blir da gjerne en liten del av en større flate - bl.a. tydelig i noen av herbariene. Den tar mindre plass, men får ikke mindre betydning. Tvert imot er det den som åpner bildet som et ikonisk bilde. På 2000-tallet oppstår portalen i en rekke bilder - selvsagt i ikonene og serien Innseglingen, men også i seriene Vertebra, Insekt, Herbarium - og kombinasjonene av disse. I en del bilder gjennom kunstnerskapet er portalmotivet ikke i form av verken et åpnende landskap eller en dør, men snarere i form av en slags perforering i flaten som i kombinasjon med et lysspill gjør at den som helhet får portalpreg (se nedenfor). Alt i alt er det helt klart at portalmotivert er et hjerte i Pahr-Iversens kunstnerskap.