Pastorale

Pastorale 1987 er for meg nærmest et uvurderlig maleri. Å komme inn til det om morgenen gir meg samme følelse som da jeg som liten stod grytidlig opp på julaften for å gå inn i stuen og se det vakre juletreet – med lysene og gavene under. Det var ren glede. Pastorale – det er benevnelsen på den musikken som gjeterne i Sør-Italia spilte for folket da de kom ned fra fjellet senhøstes. Gledesfylt musikk spilt på enkle obo- og sekkepipeinstrumenter. Senere ble musikktypen utviklet i den italienske barokken, med den letthet som fremkommer av åttendedelstakter (6/8, 9/8 og 12/8) sammen med underliggende, jevne borduntoner ( dype "summetoner") som støtter opp melodiføringen. Både temaet med hyrdene og den barnlige gleden i musikken gjorde pastoralen perfekt for julehøytiden. Det er ikke rart at Pahr-Iversen valgte denne tittelen på sine gledesfylte, oppadstigende akrylmalerier første gang i 1973. Tiden i Paris var en lys og god tid, og det var da også dette året hans egen datter ble født. 

Epifani

Jeg kan enda huske første gang Pahr-Iversen ville vise meg serien Min fars hage. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Med tanke på den kraftfulle floxen faren hadde i hagen, hadde jeg forventet meg noe mer fargesterkt, men så møtte disse uttynnede akrylmaleriene meg. De fremstod nærmest som gedigne akvareller. Men desto flottere. Både fra messen og livet vet jeg jo at det vakreste og også mest kraftfulle ofte må ytres på den vareste og mest neddempede måten. Innstiftelsesordene skal man så vidt høre, og orgelet skal stilne. Nå skjer det! Slik også i serien Min fars hage. Nå viser den seg, slik den egentlig er. Et barndommens paradis fylt av liv og lys. Disse utvannede akrylmaleriene, og også de mindre på papir (feilaktig kalt akvareller), fremstår for meg som epifanier av det lysliv som er inneholdt i tilværelsen – som gledesfylte og trøstefulle åpenbaringer av kraften i alt som er til (Løgstrup). 

Gloria

Kjell Pahr-Iversen brukte tittelen Gloria på flere av de lyse akrylmaleriene på hvit plate i 1987-88. Ordet kjenner vi fra julefeiringen. Og vi så Hans herlighet (gloriam - Joh. 1:14). Og englenes sang på marken: Ære (gloria) være Gud i det høyeste (Luk 2:14). Mange forbinder nok ordet gloria/herlighet kun med noe lett og lyst, men saken er at ordet også har motsatte konnotasjoner. Det tilsvarende hebraiske ordet er 'kabod' – som rett og slett betyr tyngde. Den herligheten vi snakker om her er altså ikke en luftig sak, men en glede og letthet som i sitt vesen er grunnleggende solid. Et slikt dobbelt gloriabegrep mener jeg også er et gjennomgående trekk ved pastoraleserien hos Pahr-Iversen. Det er her den viktige høckeykølleformasjonen for første gang utvikles, og det er denne soliditeten som skaper den oppadstigende lettheten – på samme måte som det er borduntoner som støtter opp melodiføringen i pastoralemusikken i den italienske barokken. 

Pneuma

Kjell Pahr-Iversens akrylmalerier er ikke luftige, men de er fylt med luft – nærmest vind. I Pastorale 1987 er det som om frø og liv blåses oppover av vinden, og på høyresiden er det som om kjeruber løfter oss på vindens vinger. Det åpne vindu 1980 til høyre er lettere enn serien ellers og gir for Pahr-Iversen assosiasjoner til da moren åpnet vinduene - og til den friske luften og gardinene som blafret i vinden. I bildet under er vindmotivet inkorporert i selve tittelen – Gulldraken og sølvvinden, en perfekt tittel på et eventyr. Hvis vi ser bort fra de orfiske trekkene i den kortvarige Pinseserien, så spiller ren geometri og symmetri liten rolle. Det er pusten og vinden det handler om. Ånden som blåser dit den vil – som ikke kan kontrolleres, men som bærer oss. Det rørende er at denne Ånden i kunstnerskapet ikke fører oss inn i en drømmeverden, men rett og slett hjem – til mor, til fars hage, til naturen, og til Ham som kom til jorden og som vi besynger i vårt pastorale. Dette er i sannhet pneumatisk kunst.