Ikon for en salig død

Døden og mørket er med i mesteparten av Kjell Pahr-Iversens kunst. Ofte indirekte hos bildets implisitte betrakter, altså den vi inviteres til å bli - som personer med behov for fortrøstende glede. Når så mange bilder av Pahr-Iversen er lyse, er det ikke fordi det mørke ikke er med, men fordi det legges på vår side av streken, så å si - helt parallelt til de klassiske ikonene. Dette er ikke (primært) pynt som skal kle sofaen, like lite som et ikon er det. Dette er sannhet - den fortrøstende og velsignede sannhet som livet peker på og som livet selv er. Kunsten er en fortetning av Livet selv i sitt innerste, ikoniske vesen - det er slik jeg i all hovedsak erfarer Pahr-Iversens kunst. Det er dette den danske filosofen Løgstrup er inne på når han bestemmer kunst som en artikulasjon av stemtheten med Universet.  

Ikke sjelden er døden og mørket eksplisitt med i bildet selv - enten i kraft av en kamp som skjer mellom former og farger, eller helt enkelt i kraft av bildets samlede uttrykk  - slik som med St. Veroniks klede 1974. Tittelen sikter til legenden om den hellige Veronika som gav Kristus en svetteduk på Via Dolorosa - med den følge at hans ansikt ble avbildet på duken. Legenden om St. Veronika og Jesu hellige ansikt ble på 1800-tallet innført som stasjon nr. 6 i Korsveien. Det er denne hendelsen linotrykket fra 1974 sikter til - et ansikt som vitner om en utadgående omsorg og en innadgående lidelse, som Pahr-Iversen selv uttrykker det. Selve ansiktet som sådan kan Pahr-Iversen minnes fra sin barndom - en saktmodig mann i nabolaget som hadde dette uutgrunnelige uttrykket i ansiktet. Det er dette ansiktet han maler fire varianter av i 2018-20, men da under tittelen Speil - så alvorlig står det til med oss, men så er det da også håp. Bra er det. 

Langfredag

Mange reagerer med en viss uro i møte med dette alvorstunge ikonet fra 2018. Er det virkelig Kjell Pahr-Iversen, gledens mester,  som har malt dette? Det tok også meg litt tid før jeg ble tiltalt, altså erfarte å bli sett av dette ikonet. Nå kan jeg nesten ikke klare meg uten. Opprinnelig, i 2017, var det et nærmest generisk eksemplar av ikonarten, bortsett fra at omgivelsene mer var preget av sirkulære virvler enn de klassiske kronemønstrene. Men så er det altså at Pahr-Iversen i 2018 først overmaler rammen med kombinasjonen blått/hvitt, for deretter å overmale det med en burgunderfarge som kan minne om dødt blod. Det er som om han dreper bildet. Dette skjer ofte hos Pahr-Iversen - at han får behov for å ødelegge et bilde han mener ikke har livskraft, for så å bygge det opp igjen. Dette er, slik han ser det, en tilgivelsens prosess. Du er tilgitt. Du får nytt liv. 

Det som skiller Ikon 2018 fra de fleste andre bildene Pahr-Iversen har drept, er at døden så tydelig forblir i bildet. Bildet er blitt mer og mer dødelig. Man må enten se bort, eller se inn - innse døden. Det er vanskelig å unngå det siste. Det er som om bildet insisterer på at den dødelige rammen dekker hele min tilværelse. Hvor kan jeg slippe unna? At portalformen er svakt buet, sammen med den kvelende overmalingen rundt, gjør at man nærmest trekkes inn i bildet som i et ufrakommelig dragsug. Dette kommer man ikke utenom. Men så blir altså denne påfallende kontrasten synlig, mellom den dødelig rødfargen i rammen og den friske rødfargen i portalen. Det er gjennom portalen, kun der, man kan finne løsningen. Ja, det er virkelig død, men en død som gir liv. Det er langfredag - et langfredagsikon. 

Den hellige sabbat

Dette ikonet faller alle for. Jeg har enda ikke møtt noen som ikke blir berørt av dette. Alle stopper opp og blir stille av ærbødighet, kan det virke som. Også Pahr-Iversen kjenner på noe høytidelig når han ser dette. Man bøyer seg for et slikt bilde. Det er slik vi har det for eksempel i begravelser, i alle fall i fredfylte begravelser. Der er en takknemlighet, en ro og en høytid. Bildet er, jeg kan ikke se det annerledes, et slikt gravbilde - jeg tenker ikke bare på det figurative elementet med en gravform i midten. Jeg tenker først og fremst på bruken av hvitt - nemlig som dette som dekker over og også beskytter, som liksvøp eller corporalduken under messen. Og jeg tenker på det fantastiske fargespillet i bildet - disse tyttebærformene som spretter av liv midt i den kalde høsten. Så er det dog liv. 

Dette ikonet har hatt en omstendelig tilblivelsesprosess, som forsterker dette livet-i-døden-motivet. Bak den overflaten vi ser - som hovedsaklig er hvitt iblandet varierende mengder blått, rødt og sort, er det bygget opp et ikon basert på okergult, sort og rødt - som før det er tørket helt er blitt bakgrunn for det ferdige ikonet. Men bak der igjen finnes et herbarium fra 2002, med den fargesprakende stilen han da gjerne brukte. Vi kan fremdeles skimte disse lyse og kraftfulle fargene på praktisk talt hele flaten i det ferdige ikonet. Det gjennomskinnende i dette ikonet er ikke gulfarge (klassisk gull), men herbariet - skapelsen selv, så å si. Herbariet hadde åpenbart ikke livskraft i sin tid, men det er som om det nå gis livskraft i døden og venter på sin forløsning. Det er like før det oppstår til nytt liv. Det er dette vi feirer på Den hellige sabbat, dagen før påskemorgen. Det er den dagen vi minnes at livet oppstår inni selve døden. 

Påskemorgen

Dette sjeldne ikonet fra 2003 er strålende - på alle måter. Dersom vi assosierer de to foregående ikonene med Langfredag og Helligsabbat, så er dette Påskemorgen. Det finnes fremdeles mørke toner i bildet, men lyset er seirende. Ikonet har ikke den sedvanlige 2000-tallsformen med disse sikksakk- og kronemønstrene. Det er snarere overmalt, slik flere av de store ikonene på 80-tallet var. Grunnen kan være at maleriet ble til mens Pahr-Iversen hadde sin omfattende, retrospektive vandreutstilling i Spania - hvor nettopp flere av disse overmalte ikonene var med. Overmalingen kan ha noe forskjellig funksjon fra bilde til bilde - ofte som lysforsterkende lys på lys, eller som her, nærmest som kalkmaling over gjennomtrengende lys. Det er særegent i dette ikonet at den mellomste hvitrammen blir som et befriende pustdrag mellom den varme ytterrammen og ikonkjernen - et åndens mellomrom (M. Buber).

Pahr-Iversens assosiasjonsbakgrunn for disse hvit-overmalte ikonene er en skjellsettende erfaring han hadde i et refektorium hvor sollyset falt inn gjennom vinduet og traff de vakre, hvitkalkede veggene. Hvis vi nå ser på sentrum i sabbatsikonet, så kan man vel ikke unngå å få assosiasjoner med liksvøp eller balsamering. For Pahr-Iversen er det da også inntrykk fra mumier som han i dette og liknende bilder har festet på lerretet. Det er utrolig vakkert - denne omsorgen man omslutter den døde med. Så er det altså at liksvøpet, den omsluttende omsorgen, men også det som binder til døden, er fjernet i påskeikonet. Likkledet - dette sentrale temaet i de hellige skrifter og selvsagt også i kunsthistorien. Det er som om siste rest av kledet her er ved å bli fjernet. At Pahr-Iversen gir oss et innblikk i det som faktisk ingen så - selve oppstandelsen. Fantastisk!

Påsken i døden

Ikonserien fra og med 80-tallet står i en særstilling i Pahr-Iversens kunstnerskap - som tegn på det grunnparadigmet han skriver seg inn i. Det er imidlertid påfallende at bilder også fra andre seirer kan fremstå med klassisk ikonform. Det er generelt et kjennetegn ved Pahr-Iversens kunst at én og samme form kan romme en rekke assosiative former - et insekt kan være en blomst, som kan være en totem osv.. Mitt Herbarium 2012 er et slikt bilde. Det gir blant annet  assosiasjoner til serien Risens hjerte fra 2003, med dette utpregede sentrum i en gedigen, nesten kjøttfull skikkelse. Men det gir også assosiasjoner til det klassiske oppstandelsesikonet - Kristus som kommer ut av det åpne fjellet, omgitt av en mandorla. Egentlig er oppstandelsen to ikoner, nemlig Kristi nedfart i dødsriket hvor han reiser opp de rettferdige, og Kristi legemlige oppstandelse fra graven. 

Er det først med slike "oppstandelsesbilder" at livet og gleden er dominerende? Slik jeg erfarer det, er Pahr-Iversens kunst gjennomgående en gledens kunst, også de tilsynelatende mørke bildene. Alt er glede. Alt er liv. Dette er helt analogt til klassisk ikonografi. I det ytre er Langfredag død og Påskemorgen oppstandelse, men på et dypere plan er alt sammen oppstandelse. På Langfredag fødes det nye livet gjennom døden - det er en blodig affære, som enhver fødsel. På Den hellige Sabbat oppreiser Jesus de rettferdiges sjeler i døden - Adam og Eva og de hellige. På Påskemorgen oppstår Jesus legemlig fra graven for å kunne møte sine disipler - og for å kunne løftes inn til Gud på Kristi himmelfartsdag. Alle disse dagene inngår i Jesu oppstandelse - alt er påske. Det er dette Grundtvig vitner om i sin kjente langfredagssalme, Hill deg frelser og forsoner. 

Memorial totem pole

I inngangspartiet hjemme har jeg montert dette gedigne ikonet - som best kan beskrives som et totemikon. Pahr-Iversen fikk erfare utfolkets monumentale totemtradisjon på sine reiser til USA i 1985 og 1988. Det gjorde et så uutslettelig inntrykk at han måtte nedtegne det i en rekke bilder da han kom hjem (se essayet Portal og jubeltre på 90-tallet). Totempåler har trolig hatt flere betydninger gjennom historien - forskerne er uenig om dette. Uansett er det klart at de spiller en viktig rolle som minnepåler på graver (memorial totem poles). Fortolket i dette lyset erfarer jeg mitt totemikon særlig meningsfullt - som et minne om livets seier over døden og som et tegn på det nye livet allerede her og nå. Totem-ikonet i gangen blir som en kirkegård man må gå gjennom både når man skal ut i verden og når man skal hjem. Man må gjennom døden og begynne livet på nytt - hver dag. Dette er prostrasjonen. Derfor slår man korsets tegn både når man går ut og kommer hjem - og når man legger seg og står opp. 

Ikoner på dødens terskel