Himmelsk gatekunst
Forbarmelsen 1989, den 66 meter lange glass-malerifristen i Lilleborg kirke, er et av de aller viktigste verkene i Pahr-Iversens kunstnerskap. Det er ikke bare det mest monumentale verket han har laget, men det er også nyskapende som kunstuttrykk. Bevegelsen er her ikke oppover, som vanlig er i Pahr-Iversens kunst fra og med 70-tallet, og heller ikke utover mot betrakter, som i 80-tallsikonene, men bortover. Sånn sett kan det minne om bevegelsen i "faneikonene" i siste halvdel av 70-tallet - men formasjonen er likevel forskjellig. Dette er nemlig første gang, så vidt jeg kjenner til, at Pahr-Iversen gjennomført bygger bildet opp av innvevde "kraftformer" (det jeg ofte litt enkelt kaller "hockeykøller"), som kommer både ovenfra og nedenfra, og som som altså i dette verket beveger seg bortover. Målet er å lage et bilde hvor Guds barmhjertighet "omarmer" menigheten, som han selv ville sagt det.
Jeg er vokst opp på 80-tallet og kan selvsagt ikke unngå å se Forbarmelsen 1989 i lys av graffiti, særlig det man kaller "pieces" - større graffitiverk som nærmest fremtrer som kunstverk. I denne type graffiti er det tekst som utgjør hovedformen. Og nettopp dette kalligrafiske uttrykket preger Forbarmelsen 1989 og egentlig alle "flate", ikke-pastose verk med liknende form hos Kjell Pahr-Iversen. Det er innvevde former, men det er også tekst. Det kalligrafiske er et grunnmotiv i store deler av Pahr-Iversens kunstnerskap, og her kommer det til uttrykk i nok en grunnform. Også fargene i Forbarmelsen 1989 har en kraft og en dynamikk som kan minne om graffitipieces. Hovedformene er malt i primærfargene gult-rødt-blått, hvor lilla og oransje medierer det i og for seg fullkomne spillet mellom fargeformene med en "avledet", varm og medmenneskelig grunntone - noe som også bekreftes av ikonografisk og liturgisk fargeforståelse. Fargespillet og den omarmende bevegelsen bekrefter hverandre. Dette er virkelig et form- og fargefullendt kunstverk. Dette er himmelsk graffiti - himmelsk gatekunst.
Dette med begrepene graffiti og gatekunst er ikke helt ukomplisert. Hvis vi forholder oss til moderne tid og ser bort fra skisseaktig kunst fra oldtiden og gjennom menneskets historie, var graffitibegrepet først ute - som en del av hiphopkulturen i NY på 70-tallet. Enkle tags var den tidligste varianten, etterfulgt av mer komplekse throw-ups og endelig pieces (masterpieces). Senere ble verkene mer omfattende, og målet ble ikke lenger primært å gi subkulturelle signaturer, men å angi forskjellige former for budskap for allmenheten. Dermed ble det naturlig å anvende begrepet street-art. Analytisk gir det både mening å betrakte street-art som en type graffiti, og også motsatt, slik jeg foretrekker å gjøre, å retrospektivt betrakte også tidligere graffiti som street-art, nå når de fleste har fått et anerkjennende og fortrolig forhold til dette som nærmest fremstår som en type folkekunst.
Frelsesarmémusikantene på puben i London
Himlens musikanter 2011 tar opp et gammelt tema i Pahr-Iversens kunstnerskap. Allerede i 1966-68 hadde han en serie småbilder med denne tittelen. Assosiasjonsbakgrunnen er frelsearmésoldatene som jevnlig kom inn på puben i London og sang av full hals mens de slo på tamburiner. Serien fra 2011 skiller seg imidlertid formmessig ut fra den tidligere "eventyrserien" ved nettopp å skrive seg inn i noe som minner om gatekunst. Jeg tenker da ikke bare på formen, men også på den enkle og umiddelbare streken, som nærmest hensetter oss til gatens trivialitet. Det er ikke noe elitistisk eller høykulturelt over dette. Det er populært og lekende, nærmest som en tegneserie hvor et utall figurer kaster seg rundt på flaten i et gledens samspill. Selv tenkte jeg umiddelbart på Streken (La Linea) da jeg så dette - se bare på denne bittelille, fantastiske figuren nederst, litt til høyre for midten. Her står jeg, midt mellom en hund, Jesus og Pinnochio mens Frelsesarméen synger av full hals, og både gudskreftene og kosmos klinger med.
Himlens musikanter 2011 henger på østveggen i huskapellet og minner meg hver dag om den musiske gleden Gud har lagt inn i skapningen. Likesom i Forbarmelsen 1989, er det også her primærfargene gult-rødt-blått som danner formasjonen, med deres iboende styrke og kraftfulle samspill. Men nå utgjør ikke lenger fargene egne former, men snarere omrisset på det som blir fellesformer. Resultatet er at hele bildet dirrer - det rett og slett klinger. Noe liknende kan vi se i Biotop 2011. Også her dirrer det. Ofte i Pahr-Iversens kunst på 2000-tallet angir "rytmiske" streker utover en slags vekstens rytmikk, men her er det like mye snakk vekstens musikk. I himmelen, så og på jorden. Og igjen, som i Forbarmelsen 1989, er det noe medierende henimot det sårbare mennesket - her ikke fiolett og oransje, men denne hudfargen som omgir og bemektiger seg dynamikken. Gleden her er ikke entusiasme. Den er varme.
Protestkunst på vegne av livet
Gatekunst har for lengst blitt tatt inn i varmen. Og flere etablerte kunstnere har da også gitt sine bidrag til gatekunsten - også Kjell Pahr-Iversen under Nice Surprise Festival i 2023, da han i samarbeid med Atle Østrem malte tre betongvegger i skolegården på Tjensvoll skole. For meg er jo dette veldig artig, siden jeg gikk nettopp på dén skolen. Nå er dog mitt poeng med å bruke begrepet "street-art" for deler av Pahr-Iversens kunst ikke primært hvorvidt den er malt ute på vegger, men snarere dens maleriske uttrykk - 1) dens utfyllende og innflettede stil, 2) dens tilgjengelighet og folkelige stil, og 3) dens "ikoniske" fremtoning - både i betydningen budskap og enkelhet. Det er disse tre momentene som gjør at jeg assosierer Pahr-Iversens uttrykk med bl.a. Keith Haring, rent formmessig, om ikke budskapsmessig.
Pahr-Iversen har fortalt meg at han stortrivdes med gatekunstnerne i forbindelse med prosjektet på Tjenvoll skole. Det er lett å forstå. Det er noe usnobbede i både hans personlighet og i hans kunst - noe grunnleggende allment og folkelig. Noe annet ville da også vært uforenlig med han kunstneriske prosjekt om å være ikonisk - ja, det ville nærmest være blasfemisk både overfor den allmenne skapelsen så vel som overfor Vårherre. Skapelsens og Guds mysterium er så stort og vakkert at det kun kan formidles på en allmenn måte - selv om det selvsagt har uutgrunnelige dybder, som også kunsten skal antyde. Det er slik jeg erfarer Pahr-Iversens kunst - som allmenn og dyp, slik også all kirkekunst er og må være.
Pahr-Iversen er riktignok ikke aktivistisk på samme måte som mange street-art-kunstnere. Tenk bare på Bansky - som ofte formidler et politisk budskap inn i en konkret situasjon. Men dette betyr ikke at Pahr-Iversens "gatekunst" ikke inneholder et kritisk perspektiv. Tvert imot. I denne kunsten er skaperverkets og barmhjertighetens mysterium så tydelig proklamert, ikke bare i sin ytre form, men i sitt indre vesen, at man ikke kan la være å falle på kne i takknemlighet. Og da skjer jo den forvandling av hjertet, at gleden strømmer på og at man selvsagt ikke ønsker å fortsette med å ødelegge alt dette. Dermed blir også Pahr-Iversens kunst en slags protestkunst - men ikke hans egen kamp mot andre, men livets kamp mot dødskreftene i og rundt oss.
Dette minner meg om den kjente blomsten til Bansky. Opprinnelig var tittelen "Yellow Lines Flower Painter", men etter en stund var de gule linjene på veien fjernet og den sittende mannen helt ødelagt av vandalisme og annen graffiti. Men blomsten bestod. Ingen har noen gang ødelagt den gule blomsten. Derfor heter kunstverket nå på folkemunne "Flower". Dette er en tilsvarende form for protest som finnes i Pahr-Iversens kunst. Dette er ikke antroposentrisk kunst - det er skapersentrisk kunst. Det er i livet, slik det er skapt, at kraften finnes, ikke i oss selv. Så er det typisk at Pahr-Iversen velger naturformer, og ikke menneskeskikkelser, når han skal uttrykke denne gode livskraften - eller "makten i alt som er til", som Løgstrup ville sagt det. Det kan være en uunnseelig blomst eller et mikroskopisk insekt, men uansett er nådebudskapet i og med disse uendelig vakre skapningene så viktig at det må ut på byens gater og streder.
Det finnes i verden selsomme ting
Den nye serien "Det finnes i verden selsomme ting" ble påbegynt høsten 2023. Tittelen er hentet fra ett av H. C. Andersens korte dikt i Hans Christian Ørsteds Billedbog (1869), som han lagde sammen med lærer Mathilde Ørsted til hennes nevø, seks år gamle Hans Christian. Slik går det:"Der findes i Verden sælsomme Ting, / Dem faaer man at see naar man reiser omkring." Noe av det påfallende er at Pahr-Iversen ikke reiser særlig langt for å finne det selsomme. Nærmest som en metafysisk realist finner han det like rundt atelieret - det fantastiske i det nære: den enorme elefantgraven (byggeplassen), de to graffiti- gepardene malt av Tito Ferrara, eller helt alminnelig småstein langs veien. Så skal det selvsagt bemerkes: 'Selsom' betyr her ikke uhyggelig eller dunkel, slik ordet ofte blir brukt i moderne norsk, men snarere usedvanlig, underlig, uforklarlig, sjelden osv., altså fra tyskspråklig seltsam. Det er det fantastiske i det helt alminnelige som her står på spill. At alt er masker for noe underfullt - noe vidunderlig. Larva Dei.
Flere av de store bildene i serien "Det finnes i verden selsomme ting" er mer abstrakte enn de små. De formidler ikke konkrete ting, men kun former - både mer og mindre sirkulære former og forskjellige varianter av "hockeykøller". Formativt skjer det her en kobling mellom 60-tallets sirkulære Pinseserie og den vertikalt orienterte kraftformasjonen vi kjenner fra og med Forbarmelsen 1989. Allerede i 2002 utforsket Pahr-Iversen denne kombiformen, men da med et mindre dominerende fargespill enn i Det finnes i verden selsomme ting - som snarere ved hjelp av en jevnere fordeling av primærfarger og tydeligere spill mellom kontrære farger oppnår en mer graffitiaktig karakter. Formen minner om Maurice Estève (se essayet Eventyrlige lyshåp 1966-69), men fordi Pahr-Iversen bruker olje og ikke akvarellmaling, blir uttrykket hos ham langt mer kraftfullt og henvendende - ja, mer ikonisk.
Dette ikoniske forsterkes ytterligere i de to siste bildene i serien (se nedenfor). Her innføres en større dybde enn det som har vært vanlig i Pahr-Iversens "flate" bilder. Nå er det selvsagt alltid slik at fargespill gir en dybdefølelse grunnet de forskjellige fargenes karakter og samspill. Men her forsterkes dybden ved at sirkelformen spiller en vesentlig rolle, og ved at formene i stor grad ligger ovenpå hverandre. Det blir som å se inn i et gedigent urverk med forskjellige nivåer av sirkler og bånd. Det kan minne om Robert og Sonia Delaunay sin kunst, men med den vesentlige forskjell at Pahr-Iversen unngår den "perfekte åndelighet" som orfismen søker. Sirklene er ikke runde, strekene er ikke rette, fargene oppstår ikke alltid som forventet, dybdeplanene er ikke entydige, bildene vrir seg her og der. Dette er ikke urverk fra en åndeverden som ikke finnes. Dette er Livets verk - skaperverket som med sine brutte, men vennlige former åpner seg som underfull gave.
Gatekunst på Filmfestivalen i Haugesund
