Gjentakelsen

En gang for mange år siden, utenfor en platebutikk i Tübingen, ble jeg helt uventet så rørt at jeg begynte å gråte. I støyen kunne jeg ane musikk der innenfra, men jeg kunne ikke høre hva. Det viste seg å være Glenn Gould som spilte Bach sin Toccata i d-moll, BWV 913. Det usentimentale og nærmest mekaniske spillet hadde trengt seg inn i sjelen – helt umerkelig, og på subtilt vis avfødt en dyptgripende rørelse. Det var som om det traff sjelens eget språk – et slags forenklet språk med de aller fineste og varmeste nyanser. Det var slik jeg også hadde det i møte med Kjell Pahr-Iversens serie Portene åpner seg 1974. Jeg nærmest døde på stedet og fikk fornemmelsen av å skue tilværelsens eget vesen – en gjentakende rytmikk som langsomt våkner til live som kjærlighet. Dette er mystikk. Kunsthistorisk er det abstrakt minimalisme - ikke ulikt dynamikken i strekmaleriene til Jasper Johns fra samme tid.

Generisk kunst

Alt er gjentakelse – årstidene, hjerteslagene, pusten, språket, kunsten, lysbølgene, fargene. Også endring er gjentakelse – den fine nyansen som oppstår i gjentakelsen. Som Heraklit sier. Man kan ikke stige ned i den samme elven to ganger. Det er det samme, men det er ikke likt. Kjell Pahr-Iversen skammer seg ikke over gjentakelsen. Mens andre dyrker det såkalte originale verket, så står Pahr-Iversen på livets side og dyrker gjentakelsen – sannheten og skjønnheten i det generiske. Særlig tydelig blir dette etter hans vending i 1973, hvor han ikke bare maler langt flere eksemplarer i seriene enn tidligere, men også innfører repeterende, nærmest algoritmiske rytmer og mikromønstre som gjentas prinsipielt i det uendelige – utover flaten. Det er som å høre Simeon ten Holt's Canto Ostinato – dette meditative samspillet og delvis motspillet mellom flere pianoer, basert på det han selv kaller en «genetisk kode». 

Kronos og kairos

Kjell Pahr-Iversens insistering på gjentakelsen gjør noe med tidserfaringen som jeg finner dypt rørende. På den ene siden fører gjentakelsen til en utvikling i kunstnerskapet – av billedarter avles nye arter, slik som i naturen og kulturen. Dette er tidens kronologiske side – den går helt naturlig fremover, ikke styrt av viljen, men av livet selv. På den annen side fører Pahr-Iversens gjentakende og repeterende stil til at tiden nærmest stopper opp. De repetative formene, den genetiske koden, for å snakke med ten Holt, trekker betrakteren meditativt inn i en annen tid – en tid som ligger under og over det hele. En tid som ikke har begynnelse og slutt, men som i en evig samtidighet omslutter alt. Dette er tiden som kairos - det hellige tidspunkt. Denne uløselige sammenhengen av tid som kronos og samtidig kairos er, slik jeg ser det, på sjeldent subtilt vis nedtegnet i Pahr-Iversens  kunst.

Nådens gjentakelse

Gjentakelsen skjer hos Pahr-Iversen ikke bare på billedflaten og mellom bildene, men også stundom mellom lagene. En flate gjentas ofte som bakgrunn for et nytt maleri. Pahr-Iversen kaster aldri et lerret, men han maler gjerne over det. Det er som livet. Noen ganger er det storartet, men må likevel ofres for et nytt bilde. Noen ganger har det ikke livskraft i seg og må tilgis og få løftet om oppstandelse bak et nytt bilde. Denne praksisen med radikal overmaling, som så smått tok til fra og med ikonene på 80-tallet og som er blitt mer og mer påfallende med tiden, er helt særegen for Pahr-Iversen – som en nådens og tilgivelsens gjentakelse. Ingenting er for lite. Ingenting er for dårlig. Om et bilde ikke har livskraft i seg selv, kan det på subtilt vis gi kraft til et nytt bilde som legger seg til – og derigjennom kan det selv oppstå til nytt liv. Det er det samme, men det er blitt noe helt annet. Det er dette som er håpet.