Fortrøstningens kunst

#Tilgivelse #Forbarmelse #Omarming #Forvandling #Jubel

"Maleren går på jakt etter noe som er større enn ham selv." Kjell Pahr-Iversen / i Atle Jerstad: Heia Skapelsen 2014.

Jeg skal i det følgende gi en skisse til en fundamentalanalyse av Kjell Pahr-Iversens kunst. I all hovedsak vil jeg knytte meg til det filosofisk paradigme vi kjenner fra den lutherske fenomenologen K. E. Løgstrup, som jeg da også mener klinger godt med Pahr-Iversens kunstnerskap - selv om hans egen, mer eklektiske kunstforståelse ofte også går i andre retninger. Når Løgstrup tar til orde for at kunstens utgangspunkt er det stemte sanseinntrykk, er det nettopp dette jeg fornemmer å være Pahr-Iversens store begavelse, nemlig å være stemt med universet. Det er som om han øyner livet i sin opprinnelighet i og bak den verden som for oss alle er preget av død og destruksjon, litt på samme måte som Løgstrup med sin fenomenologi avdekker de spontane livsytringene som uten opphør begrenser tilintetgjørelsen og vår egen selviskhet. 

For å begynne med noe enkelt, men sentralt - nemlig dette med titler. Mange kunstnere unngår titler – noen ut fra en strukturalistisk tanke om at kunst ikke har ytre referanser, andre for å åpne for en ubegrenset assosiasjonsfrihet. Pahr-Iversen gir som regel sine verk titler - for å angi enkelte assosiasjoner, og for å knytte dem sammen i serier. Pahr-Iversen ønsker ikke dermed å binde assosiasjonene, men han ser ut til å forutsette at hans blikk og betrakterens blikk til en viss grad er samstemte - slik også Løgstrup forutsetter en mulighet for samstemthet. Det er dette han er inne på når han sier at han maler det han har behov for, det som gir ham trøst, og at han tenker seg at betrakteren vil bli fortrøstet av det samme. Dette med fortrøstning er selve grunntonen i Pahr-Iversens kunst. Hans kunst er en fortrøstningens kunst. En omarmingens kunst, som han selv ville sagt det. 

"Hva er menneskets dypeste behov? Jeg vil svare: Menneskets dypeste behov er tilgivelse, tilgivelse og trøst, betlehemsnattens julebudskap: Eder er i dag en frelser født." Kjell Pahr-Iversen / Brev til menigheten om altertavlen, Ikon for den ufortjente nåde (2005) til Vanse kirke.

Allerede her blir det tydelig at Pahr-Iversens kunst generelt ikke kan beskrives som ekspresjonistisk, slik det er vanlig å gjøre. Jeg tenker ikke på det metafysiske spørsmålet hvorvidt noe dypest sett kan forstås som en skapning av mennesket - slik både en idealistisk og marxistisk anskuelse tenker seg, eller kun som en virkning gjennom mennesket - slik et løgstrupsk perspektiv vil fastholde. Jeg tenker helt enkelt på det pragmatiske spørsmålet om kunstens "type" og dets forhold til kunstneren. En kunstner som mener å utkaste et sjelelig forhold, individuelt eller fellespsykologisk, kan selvsagt med en viss rett benevnes som ekspresjonist - slik som f. eks. Pollock og CoBrA. Men når temaet er den utenfrakommende fortrøstning, den som alle mennesker trenger, kan kunstneren dypest sett ikke lenger forstås som kunstens skaper, men snarere som dens formidler. En fortrøstende kunst er derfor etter sitt vesen ikonisk og kerygmatisk - den ser oss og taler til oss et gledesbudskap, i bildets form.  

Problemet med ekspresjonismebegrepet er at det rent språklig avgrenser forståelsen av kunsten til primært å være en ytring av kunstnerens sjelsliv - og ikke en nedtegning av et utenfrakommende inntrykk. Så kunne man selvsagt mene at begrepet også er dekkende for Pahr-Iversen fordi han ser ut til å kaste ut av sjelens mørke det lys han har behov for. Men saken er bare den at i samme øyeblikk man erfarer at kunsten formidler det lyset som vår tomhet trenger, så vil man ikke lenger erfare det som kommende innenfra kunstneren - han er gudbegavet, men dog ingen solgud. Så er det selvsagt en rekke andre teoretiske begreper man med rette kan knytte til Pahr-Iversens kunst i de forskjellige fasene; spontanisme, lyrisk abstraksjon, abstrakt naturalisme, impresjonisme, minimalisme og gatekunst, men ekspresjonismebegrepet er ikke helt treffende for denne type kunst, selv om den i perioder kan ha en nyekspresjonistisk "utside" - som etter min mening primært gjelder trykksvertetegningene fra 1963, kosmosbildene fra 1966 og eventyrbildene fra 1967-69. 

"Fra hvilke sider av malerens vesen er det som bygger bildet? Det vet vi ikke, annet enn dette uforklarlige som skjer når et stoff går over til å bli noe annet, som når maling på tuber, dette seige og klebrige materiale, på lerret blir ånd." Kjell Pahr-Iversen / Tale ved avdukingen av altertavlen, Omarmingen i Lagård kapell, 2011.

At kerygmatisk og ikonisk kunst ikke kan beskrives som ekspresjonistisk, betyr selvsagt ikke at den praktisk sett ikke er et produkt av kunstneren. Men det betyr at vi må regne med en skjelning mellom kunstgjerningen som formidling av bildets sannhet og kunstgjerningen som kunstnerens produksjon. Tilsvarende må vi regne med en skjelning i selve betraktningen, mellom kunsten som til-talende sannhet, og kunsten som et eventuelt estetisk objekt - som også er helt ok, om enn ikke fundamentalt. Det er dette grunnforholdet Løgstrup er inne på i sin skjelning mellom menneskelivets godhet, som kommer utenfra og som vi ikke kan takke oss selv, og menneskets ondskap,  som er å bemektige seg og ta æren for godheten - som om den kom fra oss.

Pahr-Iversen er selv bevisst dette utenfrakommende gavemomentet ved sin kunst. Han beskriver kunstgjerningen som å blåse støvet av bildet som allerede finnes der - litt som når Jon Fosse snakker om at han henter teksten langt utenfra et sted. Dette nærmest ontologiske premisset blir tydelig i selve maleprosessen, blant annet når Pahr-Iversen ofte må nedfelle en kraftskikkelse (eks. en "hockeykølle") før bildet som sådan kan ta form - som da bemektiger seg og forvandler hele bildet. Dette er den figuren, sier Pahr-Iversen, som sier "Bli lys!" og "Reis deg, du er tilgitt!" Eller når han tilstreber at bildet selv skal "avgi lys" - da er det også noe ikonisk på gang som går utover kunstneren. Og selvsagt når han ved hjelp av samspill mellom former og farger gjennomgående prøver å formidle en virkelighet i og med flaten som endog har kraft til å forvandle livene våre. Da er kunsten ikonisk. Da lyser den opp vår sjel og skaper forvandling. 

"Et ikon er et besjelet bilde, et bilde som besitter en iboende kraft, et bilde som også ser på deg. Ikonets mål var, og er, å lage noe av enorm betydning for den som ser det. Et bilde som svarer." Kjell Pahr-Iversen / i Atle Jerstad: Heia Skapelsen 2014.

Dette med kraften i og med bildet klinger unektelig teologisk - som en analogi til Gud i og med alt som er til, og Kristus i og med brødet og vinen. En slik teologisk assosiasjonsramme er da heller ikke fremmed for Pahr-Iversen - se bare på titlene: Messe, Veronikas klede, Den brennende tornebusk (2. Mosebok 3,1-4,17), Himlens musikanter, H. C. Andersens inntog i himmelen, Pinseserien, Pastorale, Portene åpner seg, Basunrøst og harpetoner (Lars Oftedals sangbok, 1871), Det nye Jerusalem, Det krumme skal bli rett (Jesaja 40,4), Ikon, Jubelrøst, Portal, Syngende tre (Davidsalme 96) osv.. Endog de seriene som ikke har teologiske titler, klinger teologiske, rett og slett i kraft av deres oppreiste form - Herbarium, Vertebra og Insekt (Insektgud). Det er således typisk at Pahr-Iversen valgte en Vertebra da han skulle male alterbildet til Lagård kapell - med den fortrøstende tittelen Omarmingen (2011). 

Står vi så her overfor religiøs kunst? Spørsmålet er nærliggende fordi den åpenbart mener å formidle et lys som vi ikke kan finne i oss selv. Dette forholdet kunne man tolket rent strukturalistisk-eksistensielt, at billedflaten i kraft av seg selv formidler en ultimat, god virkelighet som kan forvandle min eksistens. For alle oss som ser på sannhet som en ultimat virkelighet "før" eksistensen, vil en slik tolkning være utilfredsstillende. Da vil man snarere fornemme, slik i alle fall jeg gjør, at bildet selv unndrar seg en slik strukturalistisk billeddyrkelse (avgudsdyrkelse) og snarere peker utover seg selv - til det Lyset som er dets opphav og som det selv i all ydmykhet og på ufullkomment vis videreformidler. Sånn sett tenker jeg at Pahr-Iversens kunst ligger en religiøs tydning nær, for nok en gang å snakke med Løgstrup. Kunsten formidler Lyset, et lys som er bildets opphav og som er større enn lyset i bildet. 

"Jeg vil dyppe penselen i sol og male et vindu mot evigheten." Kjell Pahr-Iversen / i Arvid Møller: Kjell Pahr-Iversen 1984.

Nå kan man selvsagt forstå "religiøs" på mange måter. Pahr-Iversens kunst kan nok forstås innenfor animistiske, hedenske, østlig-religiøse og ateistiske rammer, forutsatt at man regner med en "ultimat godhet" som mennesket ikke selv kan ta æren for. Mest naturlig mener jeg likevel at hans kunst klinger med de abrahamittiske religionene - særlig i deres naturmystiske og panenteistiske versjoner, som anerkjenner at skapelsen i sin skjønnhet lovpriser Gud, og at den er tegn på Guds barmhjertighet så vel som på håpet om forløsning for alt som er til. Det er disse tre motivene som gjennomgående preger Pahr-Iversens kunst; barmhjertighet, jubel og forvandling. Det er dypest sett dette kunstfilosofiske og kunstteologiske motivet, og ikke at bildene eventuelt er "fine", som gjør at Pahr-Iversens kunst kan kalles lysets og gledens kunst hvor han dypper sin pensel i solen.

Men hvorfor er dette med jubel, glede og takk så sentralt hos Pahr-Iversen? Jo, nettopp fordi Kraften i og med bildet er større enn både kunstneren og kunsten. La oss ta et herbarium som eksempel - altså et bilde med en blomst som vokser mot solen, tross det som måtte være av motstand og kamp. I ikonisk kunst, som innebærer en skaperkraftens metafysikk, er det ikke blomsten selv som reiser seg opp, men snarere Kraften i og med bildet som reiser den opp. Oppreisthet er derfor ikke kamp, dypest sett, men gave og takksigelse. Blomsten oppreises mot solen, og den jubler. Det er forvandlingen. Det samme gjelder også betrakteren. Det handler ikke om at "jeg" skal finne kraft i lys av en oppreist blomst, det ville være ekspresjonistisk hybris, men at den ikoniske Kraften selv, i og med bildet, skal bevirke at jeg oppreises. Ikonisk forvandling er å bli omarmet av bildet og i takk og glede å speile dets lys. 

"Det skulle være som i et Händels sluttkor, hvor alle vi nedbøyde, gjennomvåte og redde, i sorgens og fortvilelsens øyeblikk, reiser oss og synger. Intet mindre." Kjell Pahr-Iversen / Tale ved avdukingen av altertavlen, Omarmingen i Lagård kapell, 2011.

Mine øyne ser naturlig nok Pahr-Iversens kunst ikke bare som religiøs, men som kristen kunst - rett og slett som et hermeneutisk faktum. Dersom man står dypt plantet i den tusenårgamle, kristne tradisjonen - denne tradisjonen som hele vår sivilisasjon er sprunget ut av, og som naturligvis også Pahr-Iversen er dypt innforlivet med, kan man vel ikke unngå å se Lyset fra det høye i hans kunst. Dette preger selvsagt essayene, hvor analysene er preget av teologiske og ikonografiske blikk ved siden av en rekke andre forhold. Dermed blir det tidvis et allegorisk drag over min fortolkning av Pahr-Iversens kunst, men med tanke på hvor kompleks og motstridende teologien er i sitt eget vesen, erfarer jeg at dette ikke reduserer bildene, men snarere matcher dem godt. Det blir en synopse, ikke mellom bilde og bilde - som Pahr-Iversen selv betoner, men mellom bilde og teologi. 

Det er mye i liturgien, de hellige skrifter og den kristne tradisjon som klinger godt med til Pahr-Iversens kunst. Han må da også, jeg kan ikke forstå annet, regnes som en av våre største kirkekunstnere. Tenk bare på den fantastiske glassmalerifrisen i Lilleborg kirke - Forbarmelsen 1989. Vakrere kan Guds barmhjertighet ikke formidles - som omsluttende armer rundt den syngende menigheten. Men også utenfor kirkerommet erfarer jeg Pahr-Iversens kunst som kirkekunst - som vinduer fra det hellige og som lovsang, som han selv sier, "billedkunst som er vendt med hele sin forside mot velden, oppfattet som den jubel David taler om, og som uendret går gjennom seklene!" (Arvid Møller: Kjell Pahr-Iversen 1984). Det ligger takksigelse dypt nede i enhver skapning - ja, i enhver vanndråpe og ethvert atom. Det er denne universelle sangen som uttrykkes i liturgien, og det er også den som på begavet vis uttrykkes i Pahr-Iversens kunst.

En kunstperspektiv av Kjell Pahr-Iversen