Den vandrende solens ikon
Pahr-Iversen sin kunst er gjennomgående ikonisk. Den søker å formidle en virkelighet som kan gi oss fortrøstning og som kan reise oss opp. Dette er en forvandlingens, en metamorfosens kunst. Det rørende er at bildene selv, ikke bare jeg, ofte gjennomgår en omstendelig forvandling. Til forskjell fra østkirkelige ikoner, hvor motivet etter bestemte regler skal reflektere en uforanderlig himmelsk tilværelse, er det hos Pahr-Iversen snakk om bilder som selv gjennomgår en utvikling - ikke bare analogt til skapningen, men endog i samsvar med denne. Dette er ikke "evig kunst" - verken i ikonografisk eller strukturalistisk forstand, men det er en evig fortrøstning. Ja, nettopp fordi bildene utvikler seg, ville en vestkirkelig sagt, beholder de en ikonisk karakter. Det hellige er alminnelig.
"Dersom vi på en filmrull eller dataskjerm kunne fremstille malerkunstens utvikling eller forandring, kronologisk, i rekkefølge, fortløpende - fra det første bildet til de bilder som males i dette øyeblikk, tror jeg vi ville gjøre en forbausende oppdagelse. Jeg tror vi ville finne det samme utviklings- og vekstmønster vi kjenner i naturen - i livet på jorden, i oss selv og omkring oss selv - det vil si en jevn, langsom og logisk bevegelse, hvor ett eller annet i det forutgående har betinget det nåværende." Kjell Pahr-Iversen: "Mitt maleri" i Rogalands Avis 27.11.1982
Den gule hagen 2022, som vel må regnes som et av de viktigste og mest monumentale verkene i Pahr-Iversens kunstnerskap, ble til på hele åtte år, fra 2014 til 2022. Det har gjennomgått en usedvanlig forvandling og fremstått som helt forskjellige bilder underveis. Sindre Hasselknippe og jeg har funnet åtte versjoner i denne metamorfosen (jeg viser bare seks av disse nedenfor). Underlig nok har ikke bildet fått virkelig oppmerksomhet før i 2023 - bortsett fra at en venn av Pahr-Iversen likte å sitte under det på besøk i atelieret, og at Trond Borgen tok en tidlig versjon med i sin bok "Det krumme skal bli rett" (2017), som eksempel på det ekstatiske som preger både rytmen og fargebruken. Pahr-Iversen har alltid selv hatt en dyp kjærlighet for dette bildet, nærmest som en forelder overfor et barn med utviklingshemming - det er slik han beskriver det. Han har i årevis latt det utvikle seg, endog latt det dø for igjen å oppstå til nytt liv. Dette er et forvandlingens kunstverk.
Det fredsæle frøet i et virvar av krefter
Formene og den opprinnelige fargebruken oppstod i 2014. Det var også da Pahr-Iversen introduserte dette peanøttliknende frøet - figuren til høyre som er den eneste som forblir uendret gjennom hele utviklingen. Denne kan vi kjenne igjen i de senere seriene, blant annet i Min fars hage og Det finnes i verden selsomme ting. Formen er sentral - om enn plassert perifert. Den omarmes ovenfra og nedenfra av figurer som ikke selv er fremhevende, enten fordi de har en tilbaketrukket tone (himmelblå) eller ved å fremstå som glorie (gul overmaling av det blå i 2014-bildet). Frøet inngår ikke i en vekstbevegelse, men hviler i seg selv. Venstre siden derimot preges av vekst ovenfra og nedenfra. Dermed blir det et spill mellom venstresidens vertikalitet og høyresidens stabilitet som leder blikket mot høyre - mot Frøet. Stengelen i midten (i mitt bilde) forsterker dette inntrykket. Den henvender seg til Frøet.
Begge disse bildene preges av en påfallende dynamikk og dybdefølelse - særlig på venstre side, der Frøet ikke er. I Herbarium 2014 skaper kombinasjonen av avrundede former og fargebruk en type spenning og dybde, ikke som klassisk perspektiv, men som bevegende lag innover. Det er nesten som om lagene vaier i vinden. I Herbarium 2017 finnes også en påfallende spenning og dybde, men da på en mer ekstatisk måte, nemlig ved at koboltblå fremstår som et dyptgående mørke, og at den oransje gestalten får en nesten aggressiv karakter, og endelig, ved at de formene som er blitt overmalt med gult får fremskytende karakter. Dette siste er særlig påfallende med den sentrale, trefingrede stengelen. Den er som laget av gull - virker tredimensjonal. Den overgår kraften i alt det kraftfulle. Men hvor ble det av frøet i denne ekstatiske orgien?
"På denne plane flate eksisterer skjulte eller åpenbare forbindelser mellom bildets former og farger. Fra hovedformen utgår det kraftfelter som på den ene side påvirker til egen fordel og på den annen side mottar rekasjoner fra den påvirkede form. Disse reaksjonene, vennlige eller fiendtlige, kan anta et forbausende forløp. De er, som vi selv og livet rundt oss, underlagt krefter vi ikke skjønner navnet på. Impulser og understrømmer fra en forms iboende potensialitet kan ikle seg utseende av det overnaturlige - som når William Blake på sin daglige spasertur, på et bestemt stykke av veien, hadde følge med og samtale med en engel." Kjell Pahr-Iversen / i Arvid Møller: Kjell Pahr-Iversen 1984.
Døden i blåheten og nytt liv i rødheten
Så inntreffer alvoret - rundt 2018. Gullstengelen og de andre formene som ble overmalt med gult, drepes med en passiv himmelblå. Figurene presses inn i bildet, ned i døden. Var den fantastiske stengelen en gullkalv som måtte ødelegges? Også den oransje, eksibisjonistiske skikkelsen og det blå nattemørket opphører, men da ved å dø inn i det varme lyset - det som aldri kan dø. Jeg vet ikke hva Pahr-Iversen har erfart, men slik fremstår det for meg. Alt dør, bortsett fra Frøet - som jo hele tiden har vært sentrum, om enn et perifert sentrum. Og sammen med dette Frøet oppstår det grønne. Gult og blått avler grønnheten, som Pahr-Iversen sier det - det som tidligere bare var forespeilet i figuren oppe i midten. Nå er det snarere det røde som forespeiles i antydningens form, nærmest som en kontrær ytring av det grønne. Det er i det røde løftet for fremtiden nå ligger.
Det grønne får viljen sin etter at døden har inntruffet. Bildet oppstår til nytt liv i rødheten - rundt 2019. Det er fremdeles "flatt", som det blå, men nå lever det - særlig i kraft av det kontrære spillet mellom rødt og grønt på den gule flaten. Det fremstår nå som en "Botanisk hage", som er tittelen nå, hvor vekstene står likt i et beskyttet rom. Det blå spiller ikke lenger en dominerende rolle figurativt - med noen få unntak, men fremtrer mer som luft mellom formene - ja, som rom for vekstenes utbredelse, som Pahr-Iversen ville sagt det. Dermed blir bildet nå mye varmere enn i de tidlige utgavene, selv om fargepaletten er den samme. Det er ikke lenger et ekstatisk bilde. Det er et ikonisk bilde. Så gjelder det fremdeles at det blå er virksomt på store deler av flaten, men nå som undermaling bl.a. for det gule på venstresiden - noe som gjør at denne siden både er kjøligere og mer kraftfull enn Frøets høyreside.
"Systematisert og ordnet på en billedflate oppstår en verden som er en avglans av den lysorden, det lyshjerte, hvorfra lyset utgår: Et billedunivers som et økologisk gjensidighetsprinsipp av lys- og fargebevegelser, et kretsløp hvor former og farger kommer til syne, lever og går under, hvor en farge heroisk og selvutslettende hjelper en annen farge til å lyse og stråle. Hvor orange møter gult, og oppslukes av det, som et levende vesen som møter sin overmann. Hvor gult og blått hikstende og åndeløst snor seg i hverandre og avler grønnheten, en kjedereaksjon, et mangfoldighetsprinsipp, en livssyklus hvori inngår fargetilstander som fødsel, ungdom og alderdom og død, og med døden som forutsetning for nytt liv." Kjell Pahr-Iversen: "Mitt maleri" i Rogalands Avis 27.11.1982
Hvithetens tvetydighet og Frøets seier
Bildet som helhet endrer i det store og hele karakter fra ekstasen, gjennom døden og inn til nytt liv. Men det skjer også en helt rekke endringer i detaljene som også virker inn på helheten og skaper transformasjon - ikke minst avhengig av typen og intensiteten av innfallende lys. Jeg skal ikke si mye om dette her, men kun nevne et par forhold rundt bruken av hvithet og endring av stengelen, før jeg ser litt nærmere på selve Frøet - det desentrerte sentrum i bildet, det Pahr-Iversen ville kalt sugepunktet.
Omkring 2021 legges det pastose lag med titanhvitt rundt en rekke av figurkjernene, frøene - særlig på venstre side. Det hvite blir en kontrastfarge som åpner bildet - som rett og slett forsterker uttrykket. Samtidig males det konturer i og rundt figurene - med gult og brunt, ikke ulikt slik Pahr-Iversen gjør med indisk blekk på mindre akrylverk (det som feilaktig kalles "akvareller"). Det er som om det nye oppstandelsesbildet først nå virkelig livner til med kraft og kontur. Men samtidig virker den pastose titanhvite innkapslende på de former den underlegger seg - og indirekte også for omgivelsene. Hvit overmaling får noe kuende over seg, fordi den reflekterer alt lys og skaper et mørke for det underliggende. Dette hvite forsterker den forskjell det allerede er mellom Frøets varme og fredfylte høyreside og den kjøligere og mer kraftfulle venstreside - som nå også er innkapslet.
Litt om stilkens metamorfose: Først var den rød. Deretter ble den en gullgud. Så ble den drept med passiv himmelblå. Så oppstod den i rødhet - hvor det blå som bakgrunnsfarge nå skaper kraft. For så endelig å få konturer både rundt og i seg. En viktig detalj er at "glorien" rundt er lysere oppe enn nede - på grunn av tykkelsen på lagene, men også fordi det nederste feltet er malt med en varmere farge. Dette gir en glorieeffekt med økt intensitet oppe ved det tredelte hode, "the God-head", som igjen forsterkes ved det omliggende blå - som et bevegelses- og vekstrom. I 2022 blir den opprinnelig blå "fossen" nederst til høyre på stilken grønn - med sirkulære former som vi kjenner fra pinseserien (1969). I mine øye åpnes dermed i større grad stilkens vending (henvendelse) henimot høyre, mot Frøet. Det er noe kongelig til venstre for stilken (gul "kronefoss"), men det nye livet er til høyre.
Stilken fant endelig seg selv, ikke som ekstatisk avgud, men som den hagens gud som ikke kan annet enn å peke på Frøet. Det er Frøet det handler om. Det har vært der fra begynnelsen av, uforandret gjennom bildets forvandling - fra dets ekstatiske ungdom i det gule, gjennom døden i det blå, inntil livets oppstandelse i det røde. Det er rørende hvordan denne lille, stillfarne skikkelsen har vært der hele tiden. Den er malt så enkelt og stilsikkert at man nesten skulle tro at Gud hadde satt den på lerretet før maleren i det hele tatt begynte. Den skinner ikke som gull, men lyser nærmest innenfra. Den er ved å våkne til liv. Og det blir liv. Det titanhvite ovenfor Frøet innkapsler ikke lenger formene - det er selv innkapslet av det grønne. Og den hvite muren til høyre er blitt overmannet av gult - som åpner Stilkens mulighet til å vende seg ut mot meg, og videre tilbake, til bildets venstre side. Slik at alt blir forløst. Bildet er blitt Den vandrende Solens ikon.
"Vi kjenner alle glede ved lyset, for ikke å snakke om den kroppslige glede vi alle kjenner om sommeren, i solskinnet ved vannet, men kanskje også den tilstand av nesten henrykkelse, av oppspilthet, av klarsyn, som synet av lyset og solen enkelte morgener kan hensette oss i. William Blake skriver om morgenlyset og sier: 'Jeg kan for egen regning si at jeg ikke oppfatter det ytre skaperverk. Det er kulisser for meg. Hva, vil folk spørre. Når solen står opp, ser du da ikke en rødglødende flate på størrelse med et kronestykke. Nei, nei, nei, sier jeg. Jeg ser en utallig herskare av himmelske ånder som synger: Hellig, Hellig, Hellig er Den Allmektige Gud'." Kjell Pahr-Iversen / i Arvid Møller: Kjell Pahr-Iversen 1984.
Heia skapelsen - i eget atelier i 2014
