Den kambriske eksplosjon

Kjell Pahr-Iversens kunstnerskap skifter karakter ved årtusenskiftet. Frem til da har utviklingen vært relativt lineær og oversiktlig, hvor de forskjellige fasene og seriene innad i fasene naturlig har føjet seg til hverandre - i spill og motspill. Rundt årtusenskiftet er det som om det skjer en kambrisk eksplosjon. Fra da av oppstår en rekke nye "arter", som nå eksplisitt knyttes til naturen - mycelium, vertebraer, blomster, insekter og kryp. Mangfoldet innad i disse artene blir også svært omfattende, og etter hvert utvikler det seg endog hybrider mellom artene - mellom Vertebra og Herbarium, mellom Herbarium og Insekt, mellom Insekt og Totem - og mellom alt dette samtidig. På denne måten dekonstrueres seriene, og vi befinner oss mer og mer i en post-artenes tid. 

Vertebra og portal

Hovedmotivet i serien Vertebra - som for første gang ble presentert i 2005, er intet mindre enn den urgamle ryggvirvelen som har vært avgjørende for livet på landjorden de siste 530 millioner år - lenge før noen insekter og blomster så dagens lys. Dette motivet tar i vertebraserien imidlertid så forskjellig form at det kan være hensiktsmessig å skille mellom tre hovedtyper - som riktignok ofte kombineres 1) Bilder som nærmest fremstår som fossiler - slik tilfellet er med min tidlige variant fra 2005. 2) Bilder med omfattende spill mellom bein- og kjøttform, blant annet med oppadgående enkelt-chevroner over virvelleddene. Og enkelte av disse har også en tydelig "utbredende" form, slik vi ser på Omarmingen i Lagård kapell - som fremstår nettopp som en omfavnelse. 3) Bilder som i stor grad henter former fra 90-tallets portalserie, med oppadgående chevronborder (sikksakk-mønstre) og gjerne også meanderborder (gresk mønster). 

I 2005 introduserte Pahr-Iversen også en liten serie med tittel Natthage - egentlig en herbarieserie. Her skjer nettopp det som er typisk for Pahr-Iversen på 2000-tallet, at formene påvirker hverandre slik at hybrider oppstår - og også nye flatestrukturer. Blomstene fremstår her som hockeykølleformer hvor kjernen er vertebraer. Dermed oppstår en ny type flate - en slags tannhjulformasjon, som også kommer til å dominere mange av strekmaleriene fremover. En blomst blir her ikke bare et medium for lyset, men for det solide som kan omarme oss og holde oss oppe. Min versjon av Natthage er i utpreget forstand et nattbilde. Dermed blir også det ikoniske lyset fremtredende - dette at blomstene ikke reflekterer innkommende lys, men selv avgir lys. Minnet bak disse bildene for Pahr-Iversen er da han som liten åpnet døren ut til hagen om kvelden og lyset falt på blomstene - og denne magiske følelsen av at de selv lyste opp i natten. 

Herbarium og insekt

Hvorfor tittelen herbarium? Hvorfor ikke helt enkelt "blomst" - Flos. Skikkelsene i disse bildene virker da høyst levende. Jeg tenker tittelen er treffende fordi serien er et studium av blomsten, riktignok ikke av dets botaniske natur, men snarere av dens vesen - slik det umiddelbart fremtrer. Dette er fenomenologi, ikke botanikk. På 90-tallet var det blomstens mikroskopiske rytmikk som ble studert. Nå er det blomsten slik den umiddelbart fremtrer for øyet som er temaet. Derfor må det være "Herbarium" og ikke "Flos", fordi poenget er blomstens vesen som går utover dens faktiske liv. I Herbarium 2007 blir dette tydelig ved at blomstens ytre skikkelse nærmest har krakelert i elde samtidig som den har liv, og også ved at fargespillet er drepende og samtidig livgivende. Den er død, men dens vesen lever. Så er det klart at blomstens vesen i Pahr-Iversens kunst ikke er en universell idé, men den enkelte blomsts særlige væren - dens singularitet, som Løgstrup ville sagt det. Som botanikk dør blomsten. Som singularitet lever den - i et evighetens herbarium.

Evolusjonshistorisk kommer insektene før blomstene. Fenomenologisk er det motsatt. Insektene kommer der blomstene er. Hos Pahr-Iversen oppstår insektene rundt 2014 - som en helt naturlig følge av hans nye paradigme på 2000-tallet. De første insektene fremtrer dirrende, slik mitt fra 2014. Her kan man se og høre summingen, som i en tegneserie. Og varselfargene antyder at her skal man passe seg. De er giftige. Senere i kunstnerskapet faller det en ro over insektene. De blir mer totemaktige - ja, evige, som om de var i en insektsamling. Da likner de på herbarieserien - i form og uttrykk. Og på samme måten som blomstene i Herbarium, lever insektene selv om de er gått inn i evigheten. Deres singularitet kan ikke dø. De blir ikoniske tegn på den ultimate Kraft som også gir oss løfte om evig glede. Så får de da også ofte titlene Insekttotem og Insektgud. 

Herbarier som avir lys

Kjell Pahr-Iversen er opptatt av at bildet skal "avgi lys", som han sier. Han er representant for det vi kunne kalle en lysmystikk, eller kanskje endog en form for lysmetafysikk. Herbarium 2009 er et av de bildene som i størst grad nettopp lykkes med dette. Det er malt helt matt, men like fullt stråler det av lys "innenfra" bildet. Det har klare likheter med den effekten man kan se hos Mark Rothko sine mest lyssterke bilder - i hans sene kunstnerskap (se essayet Lyset som værenssubstans). Det er som om blomsten ikke reflekterer utenfrakommende lys, men selv er lyset. Endog jordsmonnet lyser opp av blomstens kraft. Jeg får assosiasjoner til van Goghs bilde Hvetemarken med kråker (1890). Himmelen og jorden bytter plass. Det er natt. Solen er kommet til jorden. Det er julenatt - et yndet tema i Kjell Pahr-Iversens kunstnerskap. 

Det er ikke uten grunn Kjell Pahr-Iversen, sammen med Bonnard, er nevnt i forbindelse med "jaune" (gul) i leksikonet "Les mots de la peinture" (2002, Alain Leduc). Det påfallende er at dette gule hos Pahr-Iversen gjennomgående får ikonisk karakter. Det kan være som i mitt matte bilde hvor det blomsten "inneholder" lys eller som i Titantistler 2012, hvor der i tillegg er blanke felt som forsterker følelsen av hellig lys - liksom bladgullet i ikonene.  Uansett teknikk er det som om det skjer en illuminasjon i bildene, for å snakke augustinsk, altså at Lyset selv gjennomstråler bildet og gjør det ikonisk. Det er noe mer på gang enn en blomst og dens evige singularitet. Det er Lyset selv som her viser seg - i og med blomsten. Det er ikke et lys som reduserer blomsten, slik alle gnostikere i sin materiebenektelse begjærer å gjøre, men tvert imot et lys som bekrefter blomsten - dens materialitet og dens vesen. Det er et Lys som sier: Det er jeg som har skapt deg. Det er jeg som skal forløse deg. 

Dialektikk mellom svakhet og styrke

Så skjer det igjen - at Pahr-Iversen skrur volumet helt ned, legger oljemalingen til side og maler med uttynnet akryl. Det er dette som skjer i serien Min fars hage, som ble påbegynt i 2021. Vi kjenner det fra seriene Partitur på 60-tallet (delvis), Pastorale på 70-tallet og Gloria/Pastorale på 80-tallet. Vanligvis foretrekker Pahr-Iversen mye kropp - oljemaling og sterke farger. Men så er det altså at han får behov for lettere og luftigere uttrykk - det kan være av glede og takknemlighet, men det kan også være av smerte og behovet for å løftes ut av lidelsen. Hvorfor skulle man ellers male eller like slike bilder - hvis man ikke trengte luft og lys? På samme måte som de mørke ikonene (se essayet Ikon for en salig død) formidler også disse lyse bildene et salig håp, men her er altså mørket på min side av streken, ikke innad i bildet selv. Her er det barndommens paradisminner som gir trøst - hagen, blomstene, lyset. Det kan mange av oss kjenne igjen. Vi glemmer fort det vonde, takk og lov.  

Herbarium 2020 er nærmest motsatt akrylbildene. Her strutter det av potens. Aubergineformen er sjelden i Pahr-Iversens kunstnerskap. Som regel anvender han det jeg har kalt "hockeykølleform" - som i større grad fremstår som en abstraksjon. Formen finnes først og fremst i noen bilder fra 2014 (se essayet Den vandrende solens ikon), og også i noen få bilder i forbindelse med utstillingen i Søgne Prestegård i 2020 (der også mitt var med). For meg fremstår bildet som en representasjon av Rublov sitt kjente trinitetsikon (englenes besøk hos Abraham). Formlikeheten er påfallende, ikke bare i de tre skikkelsene og fargespillet, men også i det negative, gule feltet nederst på midten, som samsvarer med relikviegraven i alteret. Dersom ens øyne skuer den guddommelige virkeligheten bak og i alt, skal det mye til for å unngå å se dette herbariet som et trinitets- og eukjaristiikon - som den store himmelfesten. 

Jeg har valgt å presentere disse to bildene sammen - Min fars hage 2021 og Herbarium 2020. De fremstår med nærmest motsatt dynamikk, men nettopp dette er kjennetegnet med Pahr-Ivsersens kunst. Den beveger seg hele tiden med fortrøstningen som fortegn - mellom sønderknuselse, hvor vi trenger forsiktig trøst, og oppreisning, hvor vi kan synge av glede. I en tale holdt i forbindelse med altertavlen til Lagård kapell, Omarmingen 2011, sa Pahr-Iversen det som jeg tenker har vært intensjonen for hele hans kunstnerskap. "Det skulle være som i et Händels sluttkor, hvor alle vi nedbøyde, gjennomvåte og redde, i sorgens og fortvilelsens øyeblikk, reiser oss og synger. Intet mindre." 

En eksplosjon av fremragende utstillinger